Ukens lekreste: Ripley

Dersom du hverken har lest boken (The Talented Mr. Ripley, av Patricia Highsmith, fra 1955) eller sett spillefilmversjonen ved samme navn (med Matt Damon, Jude Law og Gwyneth Paltrow, fra 1999), har du åtte uvirkelig vakre og vidunderlig seige, forførende og snedig underholdende tv-timer foran deg.

Det eksepsjonelle ved Ripley er imidlertid at selv om du har lest boken eller sett den filmen (eventuelt den fransk-italienske filmatiseringen Plein Soleil, fra 1960), så har du fortsatt åtte timer uvirkelig vakker og vidunderlig tv-underholdning foran deg. (Bare på et litt annet plan.)

Annonse

Serieskaper, manusforfatter og regissør Steven Zaillian har nemlig gått så grundig til verks i sin tolkning av Patricia Hightsmiths mesterlige roman, og gitt plass til så mange flere detaljer og aspekt enn det man har rom for i en spillefilm, at selv den som kjenner historien vil kose seg.

Dette er blant annet fordi han har fått med seg et imponerende sett med nøye utvalgte proffer bak kamera, samt et like utsøkt lag foran. Men mest fordi han virkelig forstår Highsmiths roman; dens protagonister og sosiale sfærer. Til overmål har han valgt å fortelle hele historien i sort/hvitt; et grep som fungerer ekstremt godt. Oscar-vinneren Robert Elswit (som i en årrekke har fungert som Paul Thomas Andersons faste filmfotograf, og som skjøt George Clooneys smellvakre, sort-hvite Good Night, and Good Luck), skildrer den samvittighetsløse Tom Ripleys ferd fra småkriminell fattiglus til morderisk luksussvindler med bilder så lekre at det tidvis er vanskelig å tro på det man ser. Noe som selvsagt passer perfekt for en historie som dette.

Året er 1961 (Zaillian har oppdatert litt), og byen er Roma. Det er natt, og en mann drar et lik ned trappen i en fasjonabel bygård. Så åpnes en dør i en av etasjene over og noen roper «Hvem der?». Mannen stopper opp, er helt stille – og håper intenst at spørsmålet ikke følges opp av tripping eller tramping nedover trappetrinnene.

Så hopper vi seks måneder tilbake i tid, til New Yorks Lower East Side, hvor Tom Ripley bor i en gyselig, rotteinfisert minileilighet, hvorfra han bedriver diverse ulovligheter. Livet hans ser nitrist ut – hvilket det også er. Så, en kveld, blir han (feilaktig?) identifisert av en privatdetektiv som en av vennene til rikmannssønnen Dickie Greenleaf. Privatdetektiven ber Ripley om å kontakte Dickies far angående en jobb. En jobb som viser seg å innebære en reise til Italia for å overtale Dickie til å begynne i familiebdriften. Hvilket gir Tom en enestående sjanse til å bevege seg i sosiale sirkler han ikke egentlig hører hjemme i. (Bortsett fra i hans eget hode.)

I løpet av sine åtte diabolsk deilige og avhengighetsskapende episoder får vi være med på Toms møter med bekymringsløs luksus, dyre vaner og storslagne omgivelser, og med en unik sjanse til å (på uærlig og/eller dødelig vis) tre inn i den verdenen og det livet. Sagt med andre ord følger serien Ripleys transformasjon fra pengelens arbeiderklassebondefanger til en sosietetssvindler av rang. Snakk om klassereise uten gyldig billett.

Hvorvidt han var sosiopat fra fødselen av, eller om hans sykelige higen efter rikdom og anerkjennelse blir vekket av oppdraget, og henter frem barmhjertighetsløse kvaliteter i ham, er uvisst. Men at det er svært spennende å følge Ripleys ferd fra New York til den italienske riviera; til Roma, til Firenze og San Remo – det kan jeg garantere.

Andrew Scott er magnetisk i rollen som den titulære og morderiske lystløgneren, mens Johnny Flynn og Dakota Fanning overbeviser i rollene som den bortskjemte Dickie og hans mistenksomme kjæreste, Marge. På imponerende vis får serieskaperne oss til å like og mislike dem i likt monn. Men aller mest – til tross for at vi vet at han er sykelig selvsentrert og amoralsk – heier vi på Tom.

Når politiet omsider begynner å interessere seg for alt det merkelige som foregår i Dickie, Marge og Toms efter hvert så sammenvevede liv, får vi også møte den formidable Inspektør Ravini (en fantastisk Maurizio Lombardi) – samt, av ymse øvrige årsaker, flere andre fascinerende figurer. Ripleys dragning mot Dickies liv (eller er det mot Dickie selv?) skildres vekselvis på subtilt, symbolsk og eksplisitt vis, hele tiden gjennom Robert Elswits lekre foto. Tidvis kan en undre seg over at statuer, skulpturer og øvrig ornamentikk til stadighet inkorporeres i bildene, eller over de mange uvante vinklinger og billedutsnitt. Men efter som tiden og episodene går, faller også disse brikkene på plass – sammen med en rekke andre.

Til overmål flettes den italienske barokkmaleren Caravaggios liv og virke inn i fortellingen om Ripley. Både gjennom direkte paralleller i de to mennenes livsløp, men også via vektleggingen av ambisjoner og villigheten til å ta sjanser, samt bruken av refleksjoner, lys og skygger. Sistnevnte eminent speilet i Elswits foto.

Som om ikke dette var nok, serveres vi også en (på flere måter) inspirert og vittig cameo, med en passiar så utsøkt at dens eleganse ikke fullt ut synker inn før i påfølgende episode.

Ripley er i sannhet et utspekulert og lekkert stykke drama, hvis visuelle, emosjonelle og eksistensielle kvaliteter ville sitte lenge i. Om du har anledning, ser du den på en stor skjerm i et mørkt rom, gjerne med noe godt i glasset. Dersom du klarer (jeg klarte det ikke), ser du den porsjonsvis – kanskje en episode eller to ad gangen. Da vil du i enda større grad føle svindlerens engstelse og kjenne seriens grep – og nettet som sakte, men sikkert, strammes rundt Ripley. God fornøyelse.

Ripley slippes på Netflix i dag, fredag 5. april.